fredag 21. januar 2011

Den siste uka og litt mimring fra Steinerskola.

På lørdag fikk jeg besøk av Lena. Hun var en av de beste vennene mine da jeg bodde i Trondheim. Hun gikk året under meg på Steinerskola og vi var aktive i elevrådet og i SU i lag. Det året vi ble kjent bodde hun i 5 etasje på et hotell midt i Trondheim sentrum. Hvorfor de leide ut rom på hotellet som hybler til 17 åringer er et mysterium, men de gjorde det i alle fall. Hvis man klatret ut av vinduet var det en stor takterasse som vi brukte å henge på når det var fint vær. Den høsten var uvanlig varm og det var som om sommeren aldri ville gi helt slipp. Sent i september var fortsatt nettene milde og behagelige. På Steinerskolen ble vi opplært i å være kreative og å tenke utenfor boksen, så hvorfor ikke sove på taket på hotellet i stede for inne? Vi dro madrassene og sengetøyet ut av vinduet og tilbrakte hele natten under åpen himmel midt i Trondheim sentrum. Det var en fin følelse å ligge å høre på bylydene der nede, mens vi lå der oppe og kikket opp på stjernene. Det var en fin tid å være 17 på. Å bo i Trondheim og gå på frikar-skola sammens med Lena, Ane-Martha, Ragnhild, Ingeborg, Kristina og Mats. De gale nordlenningene kosa seg godt sammens med de gale trønderne. Slenger med to mimre-bilder i samme slengen. Du ser de etter hoppet..

tirsdag 11. januar 2011

Byen og universitetet

Litt rask info om byen jeg bor i og skola jeg går på..

mandag 10. januar 2011

Nytt år og nytt semester i gode gamle Leicester

Det er nå tre dager siden jeg kom tilbake fra en herlig juleferie i moderlandet, og føler meg litt ensom.
De fleste nære vennene mine har returnert til sine respektive hjemland og kommer ikke tilbake hit til England. Før jul tenkte jeg ikke så mye over at de ikke kom til å komme tilbake til Leicester etter ferien, men når jeg kom tilbake så merket jeg hvor tomt det føles her nå. Det blir heller ikke noe bedre av at de vennene jeg har igjen her fortsatt er på ferie og jeg må sitte å jobbe med innleveringsoppgaver hele uka døgnet rundt. Men det er ingen unnskyldning for å synes synd i meg selv. Her må det jobbes, så får jeg heller belønne meg selv med litt sosialt samvær når oppgavene er ferdig innlevert..